Balanse er en kunst vi lærer oss idet vi reiser oss på 2 bein og begynner å stabbe over gulvet rundt 1 års alderen.  Derfor er balansen så grunnleggende forankret i oss hele livet.  Den sniker seg inn i hele vårt vesen. Vi vil f.eks rettferdighet.  Vi lærer det bort til barna våre og vi tenker det må gjennomsyre det meste av det vi gjør.  Det får oss til å kjenne på en viss likevekt. Når man har arbeidet er man sin lønn verdt.  Det skulle bare mangle.

Denne balansen gjenfinner vi i alle våre relasjoner.  Selv om vi ikke "betaler" våre venner er det hyggelig med en gjenvisitt når man er invitert på besøk.  På den måten opprettholder vi en viss likevekt i livet.

Noen ganger skjer dramatiske ting i livet.  Hendelser som aldri kan betales eller gjengjeldes.  Det kan være at noen har reddet deg i en ulykke eller at en lege har reddet livet ditt ved en operasjon.  Vi vil stå i evig takknemmelighetsgjeld.

En av tekstene for kommende helg taler om denne ubalanse, "den hellige ubalanse".  Det er den ubalanse som kan oppstå om man inviterer "lamme, blinde, uføre..." dvs direkte fra gruppen utenforstående i samfunnet, til fest.  Det er dem du aldri kan vente noe gjengjeldelse fra.  Det er som å slutte og sette ene foten framfor den andre når du går fort, og kjenne på ubehaget når du er i fritt fall, fullstendig ute av balanse.  Du vet ikke hvordan det ender.

Jesus utfordrer oss til å våge miste balansen.  Det gjelder oss som enkelt mennesker og ikke minst: Det gjelder oss som storfellesskap, som by og samfunn, som kirke.  Våge når du ikke kan vente noe igjen, våge leve..

"...når jeg trengte en neste, var du der...?"

Hilsen din prest og medvandrer Anders Leknes