Fred, det er jeg

Å  være underveis er noe moderne mennesker  stadig erfarer.  Vi er på vei fra et møte til et annet, vi skal nå toget, bussen eller en avtale.  Til tider kolliderer avtaler og noen blir skuffet fordi avtaler ikke holdes.  For mange  må i "spagaten" der livet krever mer av oss enn vi orker.  Det er virkelig så det stormer på livreisen.

Søndagens tekst om båtreisen på Genesarett-sjøen er en av bibelens sterkeste fortellinger om å være under veis.  Disiplene med Jesus er under veis en stormfull natt på sjøen.  De sterke fallvindene fra øst kan gjøre sjøen opprørt på innsjøen selv om det ikke kan sammenliknes med storm i Nordsjøen eller på Atlanteren.  Så var vel farkosten også dimensjonert nettopp for sitt bruk på dette innlandshavet.  Det er i den fjerde nattevakt det skjer.  I dedn time om natten da det er tyngst å holde vakt.  I den time da natten skal gå mot dag, men mens det ennå er mørkt og uforutsigbart.  Det er i denne time Han kommer gående mot dem.

De blir livende redde, de som er i båten.  Det kan ikke være sant!  Så byr han dem komme og møte ham, og den ivrigste av dem går for å møte ham, og i det redselen griper ham synker han i det frådende vannet.  Da griper mestern hånden og holder fast.

Når vi står midt i livets "spagat" og hverdagen er større og mer krevende enn noen kan makt.  Når man kjenner at nå orker vi ikke.  Nå blir det for mye.  Nå er man på vei inn i et ukjent landskap der man tror man skal miste vettet.  I den timen da man mister kontrollen og bare "faller og faller", rekker Han ut hånden og holder deg fast.  Noen har kjent den følelsen, at livet bærer selv om erfaringene har tatt en med inn i noe man ikke trodde man kunne orke.

Kjære medmennekse.  Nå ønsker jeg deg en velsignet helg.  Midt i denne mørke novembertud kommer han oss i møte og sier FRED, det er JEG.  Hilsen din prest og medvandrer Anders L